«Vi søsknene byttet på å gå på skolen, vi hadde bare et par sko» Setningen over er fra fjorårets skrivegruppe for eldre og demente. «Skrivegruppe for eldre» er et fint samarbeid som «Litteratur for alle» har med Avdelingsleder Kristin Gautestad ved Nygård sykehjem. Vi hadde en tilsvarende gruppe i fjor
Her er jeg utenfor kontorlokalet i Kongensgate 37. Her skriver jeg foredrag, holder lesegrupper, skrivegrupper og diktarrangement m.m, – og drikker kaffe. Vil du komme innom på en kopp?
Jeg er stadig på jakt etter den store lesegleden, der metaforen er så slående og samtidige oppleves så selvsagte, eller der beskrivelsene av fenomener og skyggesider blir belyst og rydder opp for meg, slik at jeg forstår noe enda litt bedre. Da er lesegleden stor. Lesegleden er også spesielt stor
Til høsten skjer det mye bra, med blant annet oppstart av lesegrupper og skrivekurs for eldre og demente (mer om dette senere), og kanskje blir det noen foredrag også. Jeg er ledig tid for oppdrag i september og november. Kanskje kan jeg komme til et bibliotek eller en annen fin
Essayet A room of ones own/Et eget rom ble først publisert 24 oktober 1929. Essayet var basert på en rekke forelesninger ved Cambridge University i oktober 1928. Essayet er generelt sett på som en feministisk tekst og er angitt i argumentene for både bokstavelig og figurativt plass til kvinnelige forfattere
Jeg holder av og til foredrag om bøker som omhandler psykisk uhelse. Dette kan være for studenter innen helsefag f eks sykepleiere med spesialisering innen psykiatri. I slike fag er litteratur en stemme det kan være vel verdt å lytte til. Stemmer i romanene gir en nærhet og en troverdighet.
Når «May og meg» (Vi kaller oss det når vi leser dikt) setter oss ned sammen for å plukke ut dikt skjer det magiske ting, diktene kommer til oss. Vi har tidligere i prosessen hatt et møte hvor vi snakket løselig om temaer, så går vi hvert til vårt. Svermer foran hver vår bokhylle, blar i bøker, faller i staver, eller rister på hodet. Så møtes vi igjen. Da settes programmet. Vi leser høyt for hverandre, faller i staver, svermer over bøkene, eller rister på hodet. Akkurat passe langsomt og omstendig trer dagsprogrammer seg frem. Magi og magi, men dog – det blir et poetisk variert program som likevel har en linje i seg, en tynn rød tråd. Alle diktene appellerer til oss, snakker til oss på hver sin måte. De som ikke gjør det, får ikke være med.
