Hva skjer i teksten, hva skjer i oss?

Jeg er på leseguidekurs i Danmark
Vi sitter i hestesko, 16 deltakere, 2 nordmenn og 14 danske. Mette Steenberg og Karen Marie Larsen er de to drivkreftene bak «Læseforeningen».
Vi får utdelt en tekst, en novelle av Alice Munro. Karen Marie leser høyt, vi andre følger teksten. Noen lukker øynene, lytter. Vi tar pauser etter noen avsnitt. Vi fokuserer på teksten, og ser på hva som skjer i den – og oss.
Det interessante – og det givende, er at det finnes så mange ulike opplevelser av teksten vi akkurat har lest. Det er spennende hvor ulikt vi opplevde teksten, og det minner oss på hvor forskjellige vi er, hver med sin referanse og historie. Spesielt bra er det når vi føler at våre egne tanker får en liten knekk, og tar en ukjent retning.

Pausene er gode, refleksjonene kjennes i kroppen, følelsene får samlet seg –  før vi leser og drøfter videre. Hver vår subjektive opplevelse er riktig. En og annen, – helt sikkert en samvittighetsfull og dyktig lærer – forsøker seg med en tankerekke i retning litteraturteori, med dette lukker, og gir bare tilsynelatende et klokt svar. Leseguidene Karen Marie og Mette, fører oss ut i et åpent landskap igjen.
Vi har diskusjoner, vi får øvelser. Språk, ord, litteratur – lyder og rytmer, i dette faget liker jeg meg. Her er det lov til å være dypt konsentrert, alvorlig, oppriktig opptatt og følelsesmessig nær.  Det er lov til å la ordene synge og gynge i kroppen. Det er lov til å tenke hardt, og det er lov til å ikke ha det endelige svaret. Det er ikke sikkert at du kan se det på meg– men dette gleder jeg meg over – veldig!

«Lyset i teksten er så tungt»

Vi sitter i en gruppe på seks. Det er min tur til å være leseguide. Jeg er spent på hvordan gruppen vil ta imot diktet til Hanne Bramness. Jeg leser diktet høyt to ganger. Jeg kjenner teksten fra før og er forberedt på ord og lyd, men blir likevel berørt. Det er noe med det skjøre og det sterke i de fotografiske beskrivelsene til Bramness.
Lone sier at det var en overraskende slutt. Så snakker vi om det. Henrik sier det er mye lys i diktet. Vi snakker om gleden; om å finne glede i det triste. Tove får et minne – sol som treffer snø i farens begravelse. Vi snakker om å holde fast ved dette vakre bildet. Ditte synes «lyset i teksten er så tungt». En annen begynner å tenke på novellen vi leste av Alice Munro.
Alt som faller oss inn, snakker vi om. Som denne gruppens leseguide, vender jeg samtalen tilbake til teksten om vi beveger oss for langt bort. Vi får en samhøringhet. Hadde dette vært på «ordentlig» hadde vi møtt hverandre igjen om en uke. Kan hende, etter noen ganger ville vi møtt oss selv på en ny måte? Kanskje hadde vi skapt noen nye imaginære rom sammen?

Denne opplevelsen gav meg lyst til å lede lesegrupper, og det skal jeg gjøre, men samtidig så fikk jeg lyst til å formidle litteratur ut i fra en tenkt lesegruppe. La meg tenke på det litt.

En kommentar om “Hva skjer i teksten, hva skjer i oss?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s