Jeg vil fortelle deg om en stille og vakker diktsamling, en diktsamling som gir god hvilepuls, og får deg til å  puste med magen – om du er av den stressede typen.

Er du egentlig av den mer rolige og betraktende typen, men ikke helt har følt at du har “vært til stede” i det siste,  vil  denne diktsamlingen være noe for deg.

Diktsamlingen heter:  Med øksene dei haustar inn og er skrevet av Sigmund Løvåsen.

Det er vakre naturdikt, helt nedpå, skikkelig «jorda». Forfatteren er vokst opp i Trysil, og bor nå i Oppland, ikke noe bygutt akkurat –  og det kjenner du når du leser. Du kjenner den ru eika, du hører ospen og ser meitemarken for deg i disse diktene.

Diktene er enkle å lese og forstå, men så har de likevel noe mer med seg. Noe å fundere på, stoppe opp og tenke over. Skikkelig poetisk og fint om natur,  om dyrene og om menneskene som lever i, og med den.

Om forfatteren

Sigmund Løvåsens ble født i 1977. Han debuterte i 2003 med romanen «Nyryddinga» som han fikk både Tarjei Vesaas debutantpris og P2-lytternes romanpris for. Romanen «Brakk» kom ut i 2006, «Mamsell Iversen» i 2009.

Han har også gitt ut skuespill i bokform; «Daga» i 2004, «Vente på fugl» i 2009, og «Vid din sida» i 2011.

I 2012-2017 var han leder i Den norske forfatterforening, og i fjor høst kom han altså med denne diktsamlingen. Nå vet jeg han skriver på en biografi om Kjell Aukrust.

Senk skuldrene; les: 

Kor djup er ein åker

Kor djup er ein åker

Kanskje så langt ned som plogen går

Og kor langt ned går eigedomsretten?

Gjennom kontinentalskorpa eller til og med øvre mantel?

Kor langt ned i bakken går forresten allemannsretten?

For ikke å snakke om odelsretten

Kan eg ta undersida av ei newzealandsk åker på odel?

Eg har atten kyr på båsen, fjorten grisar, fem kubikkilometer med

mantel, treogfemti mål dyrka mark, kjerring og tre unger, godt med

flytande lava, og til vinteren skal eg ta ut tre hundre kubikk tømmer frå

skogen, kunne ein seie, sparke karsleg i traktordekket og spytte snusen

 

Kvile

Frå fjell ser eg åkrane ligge grøne og svarte langs elv og sjø

Beitemarkene strekker seg så langt opp i liene som

klauver kan bere dyr i berg

Det er menneske der nede på engene

Like små som mennesker alltid har vore

Dei dyrkar jord under sol og kviler i skugge

 

Eg vart til i desse menneska

Voks opp i åker ved elv

Dei let korn og gras spire mellom fingrane og nye menneskenborn vekse

i kroppane sine

Så kvilte dei i skuggane frå trea

Poesi