litteratur

«Akt» av Hilde Lindseth, og «Från en stygg flicka» av Karin Boye

Det er tiden for skjerf, tiden for å skru opp varmen. Tid for å samles til samlesing. Tid for Gro, Knut og Siv.

Gro, en av deltakerne på Shared Reading
Gro er født i 1950, tidligere lærer, men har holdt på med kunst de siste årene. Leser mye bøker.

Jeg har tatt med et par vedkubber til ovnen. Fyrer opp. Setter lykt med lys utenfor døren. November, skikkelig november. Kaldt, et snev av vemod over at oktober er over, et snev av forventning.

Knut kommer først, av med vanter og skjerf, og forteller om inspirasjonen han fikk etter forrige gang. Han hadde tatt frem en bok om den franske revolusjonen, «frisket opp minnet», som han sa. Gro og Siv kommer samtidig. Siv gleder seg til tekopp, «Jeg  har akkurat begynt på yoga og skal forsøke å kutte ut kaffe i en periode». Tekannet koker.

Akt av Hilde Lindset

Jeg starter med å lese første side av novellen Akt.

«Han hadde ringt tidligere den dagen og sagt han hadde noe å fortelle. En nyhet. Han ville ikke si hva det var over telefonen, men spurte om det passet at han kom over til meg. Jo da, det var bare å komme, hadde jeg sagt. Hvis han tålte lukten av maling og terpentin. Jeg var midt i oppussing. Han kommenterte ikke lukten, ikke kaffe han hadde fått heller. Han satt seg i den nymalte kjøkkenstolen, og siden skaden allerede var skjedd, så jeg ingen grunn til å si i fra. Malingen knitret under den lange kroppen mens han lette etter et sted å gjøre av armer og ben. De store nevene rundt kruset. Frisyren hans lignet en hjelm. Jeg mente å huske at håret hadde begynt å bli grått; hadde han farget det? Under den røde allværsjakker som var glidd ned til til midt på brystet, stakk det frem et grønt silkeskjerf knyttet i en sløyfe. Noe sånt hadde jeg aldri sett ham i. Munnen hans krøllet seg i et lite smil. Den gjorde som regel det, uten at jeg skjønte hva han smilte av. Han virket oppglødd, rugget frem og tilbake på stolen, skalv på hendene og sølte kaffe på gulvet, forsøkte å gni det bort med skoen, men dro det bare mer utover. Lille pappa, tenkte jeg.» 

Meg: Var det noe du la spesielt merke til i denne teksten her? Noe som traff deg?

Knut: Jeg har akkurat vært og besøkt mor på sykehjemmet, tenkte på henne.

Meg: Hva var det i teksten som gjorde at du tenkte på henne.

Knut leser:  «Han virket oppglødd, rugget frem og tilbake på stolen, skalv på hendene og sølte kaffe på gulvet, forsøkte å gni det bort med skoen, men dro det bare mer utover. Lille pappa, tenkte jeg.» 

Knut: Og jeg tenkte også at jeg synes synd på henne, moren min.

Siv: Jeg synes ikke det som virker som datteren synes synd på faren, mer litt sånn nedlatende «lille pappa».

Gro: Hun datteren virket litt skeptisk til det grønne silkeskjerfet og den sløyfen…

Siv: Kanskje ikke så rart siden han ikke pleier å gå med sånt. He, he –  også tenkte jeg at jeg var den som sølte jeg, jeg har jo allerede sølt litt te her.

Gro: Kommer han ubeleilig, han faren?

Siv: Han kommer i hvert fall midt oppi en oppussing. Jeg husker selv at det var ganske slitsomt å få besøk når jeg var midt oppi oppussing hos meg. Alt er liksom et rot. Ingen ting er jo på plass. Det virker ikke som han faren kommer for å hjelpe til i alle fall.

Meg: Noen av dere andre enn Knut som tenkte på hvordan faren satt på stolen?

Gro: Han vet ikke hvor han skal gjøre av seg, men den lange kroppen – og armene – og bena. Han hadde en nyhet å fortelle, han virker spent.

Knut: Han faren er ikke så gammel som moren min tror jeg, det virker som han har farget håret, han er nok yngre. Kanskje heller som meg.

Siv: Jeg er ikke femti engang og jeg har farget håret lenge, i alle fall stripet det da.

Gro: Han kan godt være ganske ung han faren, kanskje han skjelver fordi han er nervøs?

Knut: Ja, eller bare oppglødd.

Så tenker vi litt, så leser jeg videre…

F3CA09BB-3CA7-4582-9BC9-3AE0EE050F88 4

Siv: Hun dattera sier i alle fall ikke hva hun tenker!

Gro: Det er jo ganske vanlig da.

Siv: Ja, det er kanskje det, hun vil jo kanskje skåne faren sin for de tankene der. Om at han ikke greier å ta vare på huset sitt.

Meg: Hvor ser du det?

Siv leser: «Jeg tenkte det var nok av ting han orde fått orden på i sitt eget liv før han involverte seg med andre. Pusse opp huset for eksempel? Huset var et eneste kaos, han ryddet omtrent ikke, avisbunken vokste opp til taket, det luktet mugg der, kanskje var det sopp i veggen også, i alle fall orket jeg ikke være der»

Ganske spesielt at hun tenker at hun ikke orker å være der da! Det er jo faren hennes. Jeg er hos foreldrene mine i alle fall en gang i uka. De begynner jo å bli eldre.

Knut: Jeg er fremdeles usikker på hvor gammel han faren her er, men jeg må si den beskrivelsen av det huset kan minne om moren min sitt hus før hun kom til sykehjemmet. Hun hadde nok begynt å få et snev av demens på den tiden.

Gro: Han kan jo være en kunstnersjel da. Mange kunstnere bryr seg ikke så mye om slike ting, og han er jo tydeligvis en kreativ sjel.

Siv: Er det ikke litt rart at han forteller dattera at han er forelsket i en aktmodell da? Da sitter man jo naken.

Gro: Det er ikke noe man tenker på når man tegner akt. Da er det form og linjer man tenker på. Jeg har gjort det selv.

Siv: Han virker veldig forelsket!

Meg: Hva tenker dere om: «Jeg kjenner meg faktisk yngre enn noen gang. Det forbauset meg ikke. Selv følte jeg at jeg hadde vokst fra ham allerede som tenåring» 

Siv: Det tror jeg er en følelse mange tenåringer kan føle jeg. Jeg har i alle fall følt at jeg må ta ansvar for mine foreldre, – men så er jeg enebarn da..

Gro: Det er jo tydelig at moren har vært utsatt for en ulykke, og faren gjorde så godt han kunne med å lage bursdag for henne. Hun virker litt utakknemlig synes jeg.

Siv: Synes du? Jeg synes hun var helt typisk tenåring jeg! Og faren virket jo veldig spesiell som gikk rundt med knestrømper og kort skjørt da. Dattera ville jo ikke en gang ha sånn fest, det er jo litt barnslig for en 15-åring.

Knut: Han faren virket litt spesiell allerede da, men kanskje han bare prøvde så godt han kunne. Kanskje ikke han pleiede å være den som ordnet slike ting som bursdager før moren døde?

Gro: Ja, fedre har ikke alltid hatt like stor rolle i hjemmet som nå. Det kan hende. Dattern virker veldig engstelig for å ligne på faren sin!

Meg: Hvor ser du det?

Gro: Hun har behov for å konstatere at de er ulike, ørene for eksempel.

Siv: Ja, de virker veldig forskjellig. Bare hvordan de lever. Dattern pusser opp hjemme hos seg, hun er sikkert redd for at det skal bli som hos faren sin. Jeg har en datter, vi er veldig forskjellig. Hun ligner på faren sin.

Gro: Jeg har tre barn, de har litt fra begge.

Meg: Var det noe annet i teksten dere bet dere merke i?

Knut: Jeg ser det bilde for meg; der han sitter ved kjøkkenbordet. Som en hund.

Gro: Han føler seg maktesløs.

Knut: Ja, rådvill. Han håndterte ikke den bursdagen.

 

 

 

Leser videre:

 

 

Siv:Ærlig talt. Det var snålt at han flytter sammen med hun så tidlig og at han viser det bilde. Det burde han jo ikke ha gjort da. Synes han virker litt uansvarlig faktisk. Veldig spesielt at han viser det bilde da.

Gro: Det virker som han har funnet en mening i livet sitt. Sofia og kunsten. Det er jo en tegning, det er ikke slik at man tenker på kropp under en akttegning. Som kunstner tenker man på linjene og uttrykket i tegningen. Ikke selve kroppene. Det er datteren her som har det blikket, jeg tror ikke det er faren.

Siv: Det vet vi jo ikke da, eller?

Meg: Er det noe i teksten som forteller oss noe mer om dette?

Gro: Selv om faren viser tegningen så snakker om andre kvaliteter, som at hun snakket Japansk.

Siv: Ja, hun var kanskje litt forutinntatt. Det er litt spesielt likevel, at han viser den tegningen synes jeg. Først går han rundt i skjørt på bursdagen hennes, så viser han en sånn tegning. Synes han virker litt rar.

Knut: De er veldig ulike de to.

Gro: Det er jo ikke så uvanlig at barnet blir motsatt av foreldrene. Hvis faren har litt mer slack i kantene, så har tydeligvis datteren blitt mer firkantet…

Siv: Ja, datteren min og jeg er veldig forskjellig.

Knut: Det er hyggelig at faren har funnet seg en venninne. Han har tydeligvis vært alene i 12 år, i alle fall har kona vært på hjem. Det må jo ha vært ensomt. Men dere, jeg lyrer på deg gåinga… Må innrømme at jeg tenkte på mora mi igjen der altså… Hun går også, men hun går seg bort hun, om hun ikke får følge…

Gro: Han må da få lov til å gå. Han har jo mange tanker å bearbeide. Jeg tror han er helt frisk og fin, bare vært tynget av sorg.

Knut: Ja å gå kan bearbeide tankene.

Siv: Vi vet jo ikke hva som skjedde med konen. Kanskje hun var med i en billulykke og han kjørte. Da føler han sikkert skyld.

Det virker ikke som dattera og faren har snakket noe om hva som hendte?

Knut: Oppsøker han ulykkestedet tror dere?

Meg: Ja han går jo ikke på stiene, lysløypene og småveiene, men langs den trafikkerte veien.

Knut: Det må i tilfelle være en forferdelig opplevelse, om det var sånn. Leve med en sånn skyld.

Siv: Det virker ikke som dattera liker at faren har funnet en ny etter moren.

Gro: Hun vil nok beholde bildet av moren, men det forsvinner tydeligvis.

Meg: «Mens jeg sto der, kjente jeg uroen komme og jeg prøvde å lete frem et bilde av mamma før ulykken, det trygge, gode ansiktet hennes, øynene hennes før de ble tomme, og munnen før den ble skjev. Det gikk ikke».

Knut: Et nytt kapittel i livet der tror jeg, for begge.

Gro: Faren går videre, men han har de stripene på ryggen. Fikk assosiasjoner til fangedrakt jeg….

Siv: Ja, jeg og.

Knut: Hun datteren ville nok gjerne ha sperret han inne…

Sammen undrer vi oss litt…

Så avslutter vi med diktet:

Från en stygg flicka av Karin Boye.

 

Jag hoppas du inte alls har det bra.

Jag hoppas du ligger vaken som jag

och kanner dig lustig og glad og rörd

och yr og ängslig og mycket störd.

 

Och rett som det er, så får du brått

att legga dig rett, for att sova gott.

Jag hoppas det drøyer en liten stund…

Jag hoppas du inte får en blund!

 

Her har jeg lyst til at du bare ser for deg Knut, Gro og Siv, lese, drikke opp sin te, drikke opp sin kaffe, ta en sjokolade, undre seg, smile, se litt ut i luften, tenke.

Vi har alle vårt liv, med motgang og medgang. Det er fint å dele noen av tankene, fint å beholde noen for oss selv. Fint å bli minnet om, og litt trist, og litt vondt.

Fordi det oppleves som meningsfullt å møtes slik, går alle derfra med et lite løft.

Håper jeg.

Vel møtt neste tirsdag!

 

 

 

 

3 comments on “«Akt» av Hilde Lindseth, og «Från en stygg flicka» av Karin Boye

  1. Heidi Berg Kjuus

    Herlig at du legger ut så mye fra denne samlingen, Kirsten! Det er flott å lese hvordan dere tenker og prater dere gjennom teksten, og hvordan du legger ting til rette:-)

  2. Pingback: Shared Reading – vi leser «Månen» av Ruth Lillegraven

Legg att eit svar

%d bloggers like this: