litteratur

Plutselig desember

Femte Shared Reading med Knut, Gro og Siv. Vi leser Levi Henriksen.

Dette er femte Shared Reading med Knut, Siv og Gro, og det er plutselig desember

Desember og kulda har kommet. Snøkrystaller har lagt seg. Luften er bister. Noen av trærne jeg passerte på vei hit var allerede blitt bøyd av tunge tepper.

Tre hutrende kommer inn samtidig. Jeg har satt frem jordbærmarsipan og mandariner, og det blir mer som handler om jul. Jeg har valgt en julehistorie til. 

blue sedan on snow
Plutselig desember

Plutselig i desember (Levi Henriksen, novellen fra Jern og metall)

Jeg vil alltid elske henne. Det låter som en sang, jeg vet, men før vi ble sammen var jeg dikter. Nå er det hun som er blitt diktet. Etter at vi giftet oss var det ikke lenger noe jeg måtte skrive, og da var det ingen grunn til å fortsette. Jeg ville ikke bli en slik fyr som skrev bare fordi han kunne.

Nå får jeg det til å lyde som om landet har gått glipp av en åpenbar kandidat til Nordisk råds litteraturpris. Selvfølgelig var jeg aldri helt der. La oss bare si at jeg hadde et visst talent for å få linjer til å henge sammen på en måte som noen ganger kunne få andre mennesker til å nikke ettertenksomt.

Forresten, hvis man skal se litt dikterisk på det, så har det jeg driver med en viss likhet med poesi, i hvert fall i den forstand at noen ord kan utgjøre forskjellen på liv og død. Og sjelden blir det mer tydelig enn på julaften.

Et sted for harde knyttnever

Foreldrene mine og jeg kom flyttende fra Finland det året jeg fylte seks, og siden har jeg bodd her hele livet, bortsett fra da jeg utdannet meg. Onkelen til en av barndomsvennene mine sa en gang at Skogli var et sted for lange skudd og harde knyttnever, og han hadde muligens rett.

Men jeg var stor alt som liten, og har ikke hatt noen problemer selv om jeg ikke deler navn med noen av de andre mennene i bygda. Jeg møtte kona mi da jeg var 25. Hun var to år eldre og turnuskandidat på sykehuset i Kongsvinger. Vi brukte lang tid på å bli sammen. Først da jeg mistet interessen, ble hun interessert, og iblant tenker jeg at hadde det ikke vært for navnene våre, hadde vi aldri blitt gift.

Kona mi har alltid likt ting som er annerledes enn hva det ser ut til å være ved første øyekast.

I år har hele november vært så trist som bare den måneden kan være, når hver ny morgen gaper mot deg like innbydende som en nyoppkastet grav. Granene oppstilt i æresvakt langs veiene, og himmelrendene nedslitte og nesten gjennomsiktige over åskammene bortover mot Sverige.

Den første julepynten på trærne utenfor husene fikk meg til å tenke på at ungene som små satte fram skiene sine på trappa alt i slutten av oktober for, om mulig, å lure det til å snø. Selv følte jeg noe av den samme gleden som de sikkert gjorde den gang, da jeg forrige uke slo gardinene opp og så digre, våte snøfiller klasket mot vinduet.

Siden har det bare fortsatt å snø, og måten snødrevet lå over gårdsplassen da jeg sto opp i morges, sa meg at brøytemannskapet ville få det travelt i dag, og dermed sannsynligvis jeg også. Men det er greit. Jeg har alltid sett på en snøløs jul som et dårlig omen for det nye året som skal komme.

Forresten, det stemmer ikke alltid. Snøen lavet ned forrige jul også.

En jobbe-julaften

Jeg har meldt meg frivillig til å jobbe på julaften. Flere av kollegene mine har småbarn, og jeg synes det er greit at de kan få være sammen med familien sin på denne dagen. Jula er spesiell slik, aldri føles nærheten til familien sterkere.

Meg: Hva tenker dere om denne åpningen?

Knut: La dere merke til setningen at han hadde en jobb som var som poesi, at det sto mellom liv og død, som om poesi er så viktig. Freidig og godt sagt. Jeg må jo innrømme at det er mer i skjønnlitteraturen enn jeg forestilte meg!

Gro: Ja, det var veldig godt sagt, seg likte også den, men jeg tenkte litt på det om han var enslig, eller sammen med kona fremdeles, og han nevner jo at han har barn.

Siv: Kanskje han er skilt, og at barna er hos moren. Da er det jo bedre å jobbe.

Gro: Initierer han at det har vært et dårlig år? Kanskje med en skilsmisse? På tross av snøen som falt i fjor…

Siv: Han sier at det er greit å jobbe.

I år skal både Liisa og Johan feire julaften med sine respektive svigerfamilier, så vi hadde uansett blitt alene. Derfor føles det både riktig og viktig at det er jeg som tar vakta i kveld. Ungene kommer til juledagsbrunsj i morgen, og jeg gleder meg allerede til å åpne pakker med dem og barnebarna.Det snør så tett at jeg må sette vindusviskerne på full hastighet da jeg kjører innover mot byen, men ifølge YR vil det avta og klarne opp utover kvelden. Forhåpentligvis vil det skje før det verste rushet til familiemiddagene starter. Det er ingen dag i året folk stresser mer enn på julaften. Og munnhellet som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet, er sjelden mer sann enn på julaften.

Det er som om lukta av ribbe, surkål og kjøttkaker nuller ut folks evne til å tenke rasjonelt, og i motsetning til den gjengse oppfatning er det bare unntaksvis man kan skylde på alkohol. Kombinasjonen tøfler og gardintrapp når man må skifte pære i utebelysningen rett før gjestene kommer, er for eksempel en av de vanligste årsakene til beinbrudd blant menn denne dagen.

Hos kvinnene er det mer vanlig med armbrudd, noe som ofte skyldes ribbefett på golvet. Og jeg har ikke fingre nok til å summere alle nisserelaterte ulykkeshendelser jeg har sett. For en del år siden fikk vi melding om en nisse som var i ferd med å utånde i julekrybba utenfor Eben Ezer på Skogli. Da vi kom til åstedet, kunne vi raskt fastslå at nissen ikke var døende, men var blitt bedøvd med kloroform og dynket i sprit før han ble lagt i krybben av eksmannen til sin nye samboer.

Sist julaften jeg jobbet hadde ei jente superlim på nissemaska til stefaren sin, og et år måtte vi hente en nisse som hadde falt inn i juletreet og fått pungen spiddet av en kvist. Han var kun ikledd maske og underbukse, og i dette tilfellet var alkohol involvert. Mye alkohol.

Forsøkte å skrike liv i gutten

Ikke alt vi rykker ut på er imidlertid av en slik karakter at vi kan le av det etterpå. Det verste jeg har opplevd på julaften var en jeger som skjøt seg. Han hadde gått opp på en ås og satt seg med utsikt over hele hjembygda, og vi kunne se ham på lang avstand.

Silhuetten avtegnet seg helt tydelig i måneskinnet, og det så ut som om han holdt vakt over alt han holdt kjært. Jegeren hadde skutt seg med ei salongrifle, og fordi den er så finkalibret fortsatte han å sitte med fingeren på avtrekkeren og løpet mot haka også etter at skuddet var gått av.

Knut: Her var det mye humor, men også tristhet. Det er vel sånn for mange i jula. En blanding av disse tingene. Det snakkes kanskje ikke så mye om. Jula har alltid vært en vanskelig tid for meg fordi da jeg vokste opp manglet vi alltid en. Jeg mista jo broren min, som jeg fortalte om forrige gang. Det vil alltid være noe som mangler.

Siv: Jeg har av og til følt deg jeg og, ikke fordi jeg jeg har mistet noen, men fordi jeg er enebarn. Da jeg vokste opp bestemte jeg meg for å få minst to barn, men fikk bare ett da. Det er noe jeg tenker mye på. Nå er det jo bare meg og foreldrene mine, og så har jeg jo tanter og kusinene mine da.

Gro: Julen er familietid for meg, men jeg har stor familie jeg da. I år tror jeg alle barna kommer hjem. Vi er alltid mange. Det er hyggelig, men mye å forberede. Godt med disse møtene her, skikkelig pusterom. Får jo ikke malt noe nå fram mot jul. Nå er det ryddet bort.

Siv: Du er heldig som har en skikkelig interesse, nå har jeg bestemt meg for å lese mer jeg. Jeg ønsker meg de syv søstre bøkene til jul, de har masse historie i seg og er veldig bra har jeg hørt. Tror det er syv bøker i alt.

Det er mange som lurer på hvordan det er mulig å fortsette så mange år i en slik jobb, og om jeg ikke plages av det jeg opplever. Men det folk flest ikke tenker på, er at jobben min ikke handler om død. Den handler om liv.

Det er alltid det vi fokuserer på, og det høres sikkert rart ut, men jeg opplever aldri større stillhet enn akkurat idet vi ankommer en trafikkulykke. Følelsen av å være i et vakuum før man får oversikt over situasjonen og alt blir bare handling. Da blir det lyd. Mye lyd.

Den fineste opplevelsen på julaften er fra en av de første gangene jeg hadde vakt. En alenefar hadde satt toåringen sin i badekaret samtidig som han var i full gang med middagen. Da han kom ut på badet, lå sønnen livløs under vann. Jeg har aldri blitt møtt av en verre kakofoni av lyder. Røykvarsleren som ulte, et annet barn som hadde skrudd opp lyden på musikkanlegget for å overdøve alarmen, og faren som forsøkte å skrike liv i gutten.

Det vanskeligste i slike tilfeller er nesten alltid å få kontroll over de pårørende, slik at vi kan gjøre jobben vår. Vi hadde ingen annen mulighet enn å bruke fysisk makt, og kollegaen min måtte dra faren ut av badet. Da luftambulansen kom, var gutten ved full bevissthet, og den nesten allmektige følelsen man blir fylt av i en slik stund oppveier fullstendig alle de gangene man ikke får gjort noe annet enn å lukke øynene på dem man har forsøkt å redde.

Det er stort sett de gode hendelsene som kommer til meg om natta de sjeldne gangene jeg drømmer om det jeg har opplevd. Skjønt, det siste året har jeg også hatt noen drømmer om episoder som ikke har endt godt, men jeg har aldri hatt mareritt. Det kan heller sammenlignes med plutselig å zappe innom en dramatisk scene i en film på tv.

Sist jeg våknet etter en slik drøm, hadde jeg én linje i hodet: Døden er en vokter. Jeg skrev den ned på et magasin jeg hadde på nattbordet, men da vekkerklokka ringte om morgenen, sa ikke den linja meg noen ting. Fortsatt vet jeg ikke om det er noe jeg har lest et sted eller om det er noe jeg selv har funnet på.

Jeg håper det siste ikke er tilfellet. Hvis jeg skal bli dikter igjen, forventer jeg det vil komme noe bedre.

Ventetid

Det snør like tett da jeg parkerer foran inngangen til ambulansestasjonen i Kongsvinger. Audien til Ruth står der allerede, og jeg rekker ikke engang ut av bilen før Lars og Christer parkerer ved siden av min bil. De er på det andre laget som er på vakt i dag.

Inne på vaktrommet er Sturle, lærlingen, i ferd med å tømme kaffen fra trakteren over på kanna. Ruth får rapporten av teamet vi skal avløse.

— Er det noen snille barn her? sier jeg.

— Hvis snille barn kan være en lettere overvektig singel dame på 42 år som ikke har fått seg noe på flere måneder, så ja. Når det gjelder det snille barnet i han der, ble det slått ut med fostervannet, sier Ruth og nikker mot Sturle, som henter ned koppen sin fra skapet.

— Jeg sier bare at dette landet ikke er dimensjonert for så mange mennesker. Hvor skal vi gjøre av alle, sier Sturle.

— Husk at Jesus måtte flykte etter hvert, han også. Uten ham, ingen jul, sier jeg.

— Flyktninger er greit, det er migrantene jeg … begynner Sturle, før jeg holder hånda opp og avbryter ham.

— Folkens. Skal vi la være å diskutere det i dag? sier jeg.

Ruth og Sturle nikker uten å se på hverandre, og jeg vet at hvis vi må rykke ut i dag, kommer Sturle til å velge å kjøre med Lars og Christer. Det er helt greit. Ruth og jeg har delt fartøy i åtte år, og jeg har aldri vært mer samkjørt med noen av de andre jeg har jobbet med.

Christer og Lars kommer inn i på vaktrommet og vi går alle tre inn i garderoben for å skifte. Begge to har småbarn, og ingen av dem har meldt seg frivillig til å jobbe i dag.

— Går det bedre med Annie, sier Ruth da jeg skjenker meg dagens første kaffekopp etter at jeg har vært nede i ambulansen for å sjekke at alt er på plass.

— Ja, heldigvis. Hun begynte på en penicillinkur i forgårs. Jeg tror alt den hjelper.

— Godt å høre, sier Ruth, og så begynner vi med det denne jobben først og fremst handler om: å vente.

Snuoperasjonen

Den første meldingen fra AMK kommer idet NRK viser dagens andre innslag med en eksotisk nisse. Denne gang fra en strand i Melbourne. Lars, Christer og Sturle drar ut på et mulig hjerteinfarkt.

Under ”Tre nøtter til Askepott” er det Ruths og min tur til å rykke ut på en beinfraktur, og slik fortsetter dagen. Et jevnt tilsig av mindre hendelser som blir løst uten tilløp til dramatikk.

Da Kalle Anka och hans vänner ønsker god jul på svensk TV, har det endelig sluttet å snø. Vi har satt oss ned med hver vår juletallerken, og jeg begynner å tro at det virkelig skal bli en rolig vakt da oppropet kommer fra AMK. Trafikkulykke mot kommunegrensa til Grue, mest sannsynlig utforkjørsel med ukjent skadeomfang.

Lars og Christer er først ute i sin bil, og jeg vet ikke hvordan det skjer, men de er av gårde før Sturle rekker å komme seg om bord.

— Fuck, de bare dro. Jeg vil være først på ulykkesstedet, klager Sturle da lysene til ambulansen forsvinner bortover mot broen.

— Hold kjeft og sett deg inn, sier jeg. – De ordene får du tidsnok bite i deg.

Som vanlig er det Ruth som kjører, og med rolige bevegelser ratter hun seg forbi vikende biler i begge retninger. Hadde vi vært første bil, ville det gått enda fortere, men vi gjør 90 før vi er ute av byen.

Jeg begynner å forberede meg på hva som kan vente oss. Utforkjørsel kan tyde på elg, men det kan også være andre biler involvert. Man kan aldri vite.

Vi er halvveis til ulykkesstedet da det kommer et nytt anrop fra AMK.

— Dere må snu. Fødsel i gang langs riksvei 2 ved Sigernessjøen.

— Vi er bare noen minutter fra ulykka, innvender jeg.

— De rykker ut fra Grue og møter Lars og Christer der. Det er bare én bil involvert.

— Eidskog er nærmere fødselen, sier Ruth.

— Eidskog har også en bilulykke. Dere må snu.

— Ok, sier jeg. – Skal vi hente jordmor på sykehuset?

— Begge står midt i fødsler. Dere må klare det sjøl.

Knut: AKM står for Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral.

Siv: Ja, noe sånt. Jeg jobber på sykehus som helsearbeider. Kjenner meg veldig godt igjen i denne teksten. Og det er alltid mye å gjøre i høytider. Jeg har jobbet noen juler, og jeg har også vært i situasjoner hvor det har stått om liv og død. Den vakuum-følelsen er så sann. Akkurat den opplevelsen har jeg hatt også.

Knut: Den følelsen har jeg ikke kjent på siden jeg var guttunge.

Meg: Hva slags følelse er et?

Siv: Du blir så redd et øyeblikk at alt stopper opp, men heldigvis så varer det veldig kort.

Gro: Det er tydelig at det er en fødsel på gang her da. Spennende novelle.

Det var dette jeg levde for

Ruth gjør en u-sving, og vi raser tilbake mot byen. Tar igjen noen biler rett ved jernbanebrua og unngår så vidt å fronte med en uoppmerksom møtende bil. Ruth banner, men slipper ikke opp gassen.

Og jeg tenker at en gang var det disse øyeblikkene jeg levde for. Farten, spenningen og den nesten kliniske følelsen av fokus man får ved å råde over liv død. Men nå? Det er jobben min, og jeg konsentrerer meg om ikke å dvele ved alt jeg ikke kan få ugjort.

Byen forsvinner i bakspeilet, og over oss har snøskyene veket plass for stjernene. Månen er ny, og snøen ute på jordene ligger badet i et melkehvitt lys. Vi er rett ved Sigernessjøen nå, og jeg kaller opp AMK for å høre om det er noen nye opplysninger.

— Fødselen er i gang. Riene er tette. Meldingen kom fra en annen trafikant. De står ved en av rasteplassene, sier operativ leder i samme øyeblikk som vi kan se lysene fra to biler parkert langs veien.- Ok, sier Ruth. – Showtime. Håper for Guds skyld vi får henne over i ambulansen.

Jeg bare nikker, og trekker pusten dypt et par ganger. I over tretti år har dette vært jobben min, men samme hvor godt jeg er drillet, samme hvor gode prosedyrer vi har, blir det aldri en vane. Ingenting i dette yrket er verre enn å miste noen som ikke har fått begynt å leve.

— Sturle, ta med bagen og fødselskofferten, kommanderer jeg da Ruth bremser foran bilene.

— Båra også? lurer han.

— Vi avventer. Skru på varmen i kupeen, sier jeg og er ute av ambulansen.

Hun er så ung

Ei dame med mobil i hånda kommer løpende mot oss.

— Fort dere, ungen kommer, roper hun.

Jeg stormer mot bilen og banner inni meg da jeg ser at mannen som står bøyd mot døra på passasjersida er utenlandsk.

— Kan du flytte deg. Dette kommer til å gå bra, sier jeg og anstrenger meg for å snakke rolig.

Mannen bare ser på meg, og jeg gjentar det samme på engelsk.

Han rister på hodet og peker på Ruth.

— Hun må gjøre det, sier han på engelsk.

Ansiktet til kvinnen er halvveis i skyggen fra taklyset, og hodetørkleet har glidd litt ned i pannen, men jeg ser at hun er ung, og selv med alle dørene på bilen lukket kan jeg høre henne skrike.

— Vi har ikke tid til dette. Vær så snill å flytte deg. Dette kommer til å gå bra, sier jeg på ny med høyere stemme denne gang.

Mannen rister på hodet og peker på Ruth igjen.

— Henne, sier han.

Ruth trenger seg forbi meg og tar mannen i skuldra.

— Mister. Hvis du vil bli far, lar du ham ta imot ungen. Han kan dette bedre enn noen av oss.

Så bare skyver hun mannen vekk, jeg drar døra åpen og håper han vil holde seg i ro. Kvinnen er enda yngre enn jeg trodde, kanskje bare 18, og jeg kan se kronen på barnet tydelig mellom beina hennes.

Fødselen har kommet altfor langt til at vi kan flytte henne over i ambulansen, og jeg må forløse ungen her.

Fødsel på rasteplassen

— Dette skal gå bra, sier jeg på engelsk og smiler.

— Takk, svarer hun på norsk, og så kommer en ny rie, og hun skriker så jeg får dotter i ørene.

— Sturle, roper jeg. – Forsøk å skjerme så mye du kan med teppene.

Det er nesten umulig å komme til mellom setet og dashbordet, og Ruth krabber over i baksetet, legger setet mer ned og får dratt kvinnen litt oppover.

— Push, roper jeg. – Push, push, push.

Kvinnen skriker og presser, men hodet kommer ikke noe lenger ut.

— Du må presse enda mer. Push, push, push, roper jeg igjen, og hele kupeen blir fylt av lyd.

Ruth som roper til Sturle at han skal pakke teppene nærmere døråpningen, Sturle som brøler til mannen, og kvinnen som bøyer hodet bakover i et hudløst skrik mens hun konsentrerer alt hun har av viljestyrke om å hjelpe barnet ut.

Hodet presser seg ytterligere litt fram, og jeg klarer å arbeide hendene inn rundt kraniet da jeg kjenner at navlestrengen ligger rundt halsen. Jeg klarer ikke å løsne den inne i henne, og nå står det om sekunder.

— Press, roper jeg igjen, men babyen vil fortsatt ikke ut. Ruth drar kvinnen enda litt bakover i setet, og så får jeg tak i skuldrene på babyen, kroppen løsner og jeg får styrt den ut i en lang glidende bevegelse.

Hikstet

I kupélyset kan jeg se at ansiktet til ungen har et blålig skjær, hanskene mine er glatte og jeg klarer ikke løsne navlestrengen på første forsøk.

Jeg tørker hendene på det sterile underlaget, og nå får jeg tak, men babyen puster fortsatt ikke. Jeg åpner munnen og forsøker å fjerne slim og fostervæske fra munnen, så snur jeg babyen opp ned. Trekken gjennom teppene får det til å isne over panna mi.

Jeg snur ungen opp ned og dunker den forsiktig i ryggen. Fremdeles ingen tegn til liv. Hjertet mitt slår så hardt at jeg kjenner slagene i tinningen. Jeg masserer ungen varsomt og dunker den på ny i ryggen.

Hikstet som presser seg ut fra den lille kroppen, er den mest overjordiske vakre lyden jeg noen gang har hørt. Jeg åpner blusa til kvinnen, skyver opp brystholderen og legger barnet inn mot huden hennes. Først nå ser jeg at det er en gutt.

— Teppe, roper jeg, og så pakker jeg mor og barn inn, lukker døra og løper sammen med Sturle etter båra.

– Jeg heter Kari

På den andre siden av sjøen henger månen diger og nyforsølvet over åsen, og i noen hjerteslag føler jeg meg nesten svimmel under vissheten om at det er den samme månen som lyser på alle mennesker i hele verden.

Etter at vi har fått mor og barn inn i ambulansen, ber jeg Ruth sitte bak med Sturle. Selv om det alltid har vært jeg som har forløst barna i løpet av den tiden vi har jobbet sammen, har vi gjort det til en vane at hun tar hånd om mødrene etterpå. Å ha en kvinne å forholde seg til, gjør at de føler seg tryggere.

Mannen er ikke lenger aggressiv, men fortsatt oppskjørtet, og jeg sier det er best han lar bilen stå. Han protesterer ikke da jeg forklarer at pårørende ikke kan sitte bak.

— Unnskyld, sier han og rekker fram hånda da jeg svinger ut fra rasteplassen.

— Ikke tenk på det, sier jeg, og først nå ser jeg at han ikke er stort eldre enn et barn selv. Ingen av de nybakte foreldrene kan ha fylt tjue.

— Kan jeg spørre deg om en tjeneste? sier han.

— Selvfølgelig.

— Jeg var helt sikker på at jeg skulle miste både barnet og henne. Derfor vil jeg kalle opp sønnen vår etter deg.

Med en gang vet jeg ikke hva jeg skal si, så overrasker jeg både ham og meg selv med å begynne å le.

— Unnskyld, sier jeg. – Det ville være en ære om du kalte opp sønnen din etter meg, men det tror jeg egentlig ikke dere bør. Jeg er født i Finland og heter Kari. I Norge er det et jentenavn.

— Atef, sier han og rekker fram hånda igjen. – Var du flyktning også?

— En slags, sier jeg.

Døden er en vokter

Det er fortsatt mørkt da jeg kjører bilen inn i garasjen hjemme, og da jeg går over gårdsplassen, har det igjen begynt å snø. Jeg låser meg stille inn, men Annie våkner og kommer meg i møte.

— Går det bedre? sier jeg og stryker henne over hodet, vrenger av meg ytterklærne og går rett opp i annen etasje og inn på soverommet.

Henger skjorte og bukse over stolen og kryper under dyna. Jeg roper på Annie, og hun kommer løpende opp trappa, men nøler da jeg klapper på senga ved siden av meg. Hun har aldri fått ligge i senga før.

— Det går bra, sier jeg, og jeg stryker henne over pelsen da hun krøller seg sammen ved siden av meg.

Jeg kikker bort på bildet av Iben på nattbordet, og tenker at jeg kom meg gjennom den første julaftenen uten henne. Så ser jeg magasinet der jeg skriblet ned den linja for noen netter siden. Først nå forstår jeg hva den betyr.

 

Resten av novellen ga oss minner å snakke om og vi undret oss over hva i livet som endrer oss. Vi snakket om å være alene i høytider, om å miste noen. Vi snakket litt om hvordan det var å være langt hjemmefra, om å ikke høre til. Vi synes også slutten var fin, og fordypet oss i dette med at døden er en vokter. 

Knut avsluttet med å si at han opplevde at det var rom til å komme med glimt av minner her, som han hellers ikke kunne finne rom for andre steder.

 

 

 

 

 

0 comments on “Plutselig desember

Legg att eit svar

%d bloggers like this: