litteratur

Kunstner!

Det er 22.12, dagen før dagen.

Her kommer et gløtt tilbake i Norges litteraturhistorie (hoppet over eddadiktningen) – og om når kunstneren ble kunstner!

Jeg har ryddet i papirer, og kom over noen notater  jeg har gjort i en eller annen forbindelse jeg ikke husker forbindelsen til,  men jeg har notert (håndskrift)  og kilden er høyst sannsynlig Jørgen Habermann, som jeg ved å slå han opp kommer frem til at er en tysk filosofi og sosiolog.

Fra 1600-tallet er det diktere som Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter med sine religiøse diktninger som står igjen, deretter Ludvig Holdberg og Nordahl Brun (1700-tallet, nasjonalsangen), men det er først på slutten av 1700-tallet at dikteren (og kunstnerne fikk sin status)

På 1700-1800 tallet ble kunstneren selvstendig i den forstand at han ikke lenger bare var en kunsthåndverker (f eks brukskunstner, salmeskriver), men altså en kunstner! Kunstneren ble som en konge i ditt eget rike, og som prest for sin menighet.*

«Kunstneren ble som en konge i sitt eget rike, og som prest for sin menighet».

Kunstneren og dikteren dannet i dette tidsrommet sitt eget territorium hvor de utviklet sin kunst. Men,  helt selvstendig var dikteren nok ikke, han var nok, som nå, avhengig av et viss overskudd fra samfunnet for å kunne utfolde seg fritt. Det var gjennom en relasjon til omverdenen (leseren)  at dikteren fikk sin betydning, og det var denne relasjonen som også bestemte verdien av verket. Nettopp slik er det vel nå også, satt gjennom en system som innkjøpsordningen til bibliotek og kulturrådets kunstnerstøtte.

Det moderne gjennombrudd (1870)

Litteraturen definerer seg som noe annet enn politikk eller religion og akkurat som et kunstverk kan litteratur være et alternativ til fornuften, og derfor åpne oss opp for nye tanker, men med en relevans til leserne skaper de en relasjon

Dere husker vel det Georg Brandes  (1870) sa, om å sette problemene under debatt», og med det mente han problemer der folk kan gjenkjenne seg i, tendenslitteratur (samfunnskritisk og realistisk litteratur). Her var det de fire store (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie kom sterkt på banen).

At litteraturen både kan åpne opp og være et alternativ til fornuften og sette problemene under debatt sier noe om litteraturen sin verdi, sin kraft – den gang da, og i dag.

selective color photography of pine leaf
GOD JUL fra Litteratur for alle – Kirsten Muhle

 

Kilder: Jørgen Habermann, tysk filosof/sosiolog

0 comments on “Kunstner!

Leave a Reply

%d bloggers like this: