Jeg holder av og til foredrag om bøker som omhandler psykisk uhelse. Dette kan være for studenter innen helsefag f eks sykepleiere med spesialisering innen psykiatri. I slike fag er litteratur en stemme det kan være vel verdt å lytte til. Stemmer i romanene gir en nærhet og en troverdighet. I skjønnlitteraturen  finner vi et  ordforråd som tilsvarer pasientene, og ikke i medisinske termer som sakprosaen byr på. Romaner er ofte førstehåndserfaringer, og vil derfor være nyttig for helsepersonell som skal jobbe med, ja nettopp – mennesker.

En roman jeg av og til  har trukket frem,  er en roman som viser oss tydelig hvilket blikk de ulike tidsepokene ser på diagnoser. Romanen er «Bare et menneske» av Kristine Næss.

Kristine Næss gir oss en roman som går over tre generasjoner. Vi følger tre kvinner og hvordan de tenker, prater og lever. Kvinnene geleides gjennom livet med et  bakteppe som farges av både skjønnhetsidealer, seksualitet, rus – og  en tydelig diagnosekultur.

Boken viser de ulike epokenes diagnosekultur. En kultur som kanskje er mer utpreget nå? Det er jo et voksende antall mennesker som får diagnoser, og stadig dukker det opp nye psykiatriske diagnoser. Psykiatriske diagnoser fyller jo også mediebildet, vi finner dem oftere  i tv-serier (enn om dog noe vel karikert i mange tilfeller),  og mennesker med diagnoser blir portrettert i magasiner. 

Vi lever kanskje i en utpreget diagnosekultur nå? Det er jo et voksende antall mennesker som får diagnoser, og stadig dukker det opp nye psykiatriske diagnoser. Psykiatriske diagnoser fyller jo også mediebildet, vi finner dem oftere  i tv-serier og mennesker med diagnoser blir portrettert i magasiner. Psykiatriske kategorier som ADHD, panikkangst, bipolar lidelse og  Asperger syndrom, har nå blitt en del av vårt daglige språk  – og er ikke lenger  forbehold helsepersonell.

Vi følger tre kvinner i tre ulike tidsepoker, og det er så interessant hvordan deres karakterer beskrives ut i fra hvilken generasjon de tilhører. Det er her «diagnosekulturen» kommer til uttrykk.

Handlingen i romanene foregår i Oslo, Vettakollen, et villastrøk sør-øst for Holmenkollen. Her bor forfatteren Bea Britt, hun er 52 år. Bea Britt bor i huset der hennes farmor Cecci en gang har bodd.

Bea Britt er glad i rødvin, og i å reflektere. Med jevne mellomrom får hun besøk av Beate, som er en ung jente, blindernstudent med kjæreste – og datter av en venninne.

Det er disse tre kvinnene vi møter i romanen.

Romanen starter med noen dramatiske dager i Bea Britts hage, hagen blir et åsted for et drap av en 12 år gammel jente, Bea tar seg i å tenke «endelig skjedde det noe» da hun leser om hendelsen på nettet. Vi følger Bea i noen dramatiske dager i nåtid. Hun drikker te på dagen, rødvin på kvelden, hun går på byen, og hun treffer en mann fra Røde Kors som igjen er involvert i søket etter den savnede jenta.

Så tilbake i tid  hvor vi treffer Beas farmor Cessi. Cessi følger vi ikke bare noen dager, men nærmest et helt liv. Vi følger henne fra en barndom i USA med en alkoholisert far som terroriserer henne – og hennes mor. Vi følger Cessi til Norge, Oslo, etterkrigsårene hvor hun treffer en mann og gifter seg, men dette er et ekteskap hun føler seg uendelig ensom i. Vi følger henne til en lege, som vi leser som hennes terapeut.

Forfatteren skiller nåtiden medforfatteren Bea og datidens Cessi med  forskjeller som ligger i språket. Dette er også et av romanens glimrende grep.

Dette er en roman om  være et menneske – bare et menneske. Det er mange nedslående tanker og opplevelser i boken og romanen krever oppmerksomhet av leseren, både med tanke på de ulike  kvinnenes liv, men også bokens form;  den hopper i tid,  og skifter fra den ene karakterer til den andre – og i hodene på disse karakterene skjer det, som sagt, –  mye!

Kilde: psykologtidsskriftet.no, bilde: unsplash/Chris Barbalis